Lubacha
I denne samtalen forteller Lubacha hva som driver arbeidet hennes: betydningen av bevegelse, presisjonen i streken, og rommets funksjon. Hun uttrykker seg uten store ord – med samme tilbakeholdenhet som i tegningene sine. Bak det enkle ligger en skjerpet oppmerksomhet for det som sirkulerer mellom former, mellom kropper.
⚫⚫⚫
Husker du når streken ble sentral i arbeidet ditt? Hva førte til at du strammet inn uttrykket så mye?
Jeg tror det kom naturlig. Jeg har alltid blitt trukket mot det som går rett på sak, uten omveier. Når streken er presis, er den nok.
Du snakker ofte om bevegelser. Hva gjør en bevegelse verdt å tegne?
Når den har en bestemt energi, noe sant – selv om det bare varer et øyeblikk. Den må romme en spenning, et indre liv. Som om den fortsetter etter at streken er satt.
Tegner du ut fra direkte observasjon?
Nei, det begynner som regel med mentale inntrykk. Veldig raske bilder, som glimt, som jeg prøver å hente tilbake på arket.
Hvordan vet du når et arbeid er ferdig?
Jeg kjenner det som en stille pause inni meg. Et øyeblikk av ro. Hvis jeg fortsetter etter det, mister jeg balansen.
Figurene dine ser aldri tilbake. De blir sett. Er det bevisst?
Ja. Jeg vil bare at de skal tre frem.
Minimal
Kropp i bevegelse, tilbakeholdte bevegelser, anspente stillheter: Minimal fjerner alt overflødig.
Lubacha søker intensitet i det lille, i pusten rett før den forsvinner.
De virker dynamiske, men er fanget i ett presist øyeblikk. Prøver du å stoppe tiden, eller vise at den går?
Jeg prøver å fange det som kommer rett før eller rett etter bevegelsen. Et terskelpunkt. Det er det som berører meg.
Hva er forskjellen for deg på å tegne en kropp og å tegne en bevegelse?
Kroppen er en form. Bevegelsen er en vilje. Den ene blir stående, den andre passerer. Mer sårbar, men også mer levende.
Du bruker svært få virkemidler. Er det en intuitiv avgjørelse, et estetisk valg, eller også noe politisk?
Først og fremst estetisk. Jeg liker det stramme uttrykket – stillheten rundt streken. Tomrommet skaper en diskret spenning, en ventetilstand. Det gir plass til pust, til bevegelse – uten å påtvinge noe.
Har du en tegning som glapp, men som du likevel beholdt?
Ja, en gutt som scratch’et. Bevegelsen var for rask, for oppstykket. Jeg måtte gi slipp.
Den tilhørte rytmen, ikke bildet
Figurene dine mangler ofte ansikt og omgivelser. Unngår du fortelling, eller overlater du den til betrakteren?
Jeg unngår den. Hvis jeg begynner å fortelle, mister jeg bildet.
Er det kunstnere – tegnere, dansere, andre – som har inspirert deg i arbeidet med bevegelse?
Ja, mange. Kabuki-teateret, for den inneholdte kraften. Og Philippe Decouflé, for måten han gjør kroppene lette – nesten som tegninger.
Figure
Prochainement