Franky Turbo
Ingen posering. Ingen ferniss. Ingen show. Franky Turbo kaster blekk som andre kaster riff: tørt, rett på, instinktivt. Chronique du bitume ordinaire knirker som en gammel basslinje gjennom en overstyrt forsterker, alltid i rødt. Det lukter rust, søvnløse netter og fortau som klistrer. I denne samtalen snakker han som han tegner: med machete. Ingen pynt. Ingen filter. Det handler om gata, stillheten, raseriet og hva det koster å bli stående.
⚫⚫⚫
Du kunne valgt akvarell, men gikk for tusj. Har du noe imot det som flyter?
Akvarell er for de som vil at alt skal sveve, gli, forsvinne uten lyd.
Tusj legger seg ned, med én gang.
Ingen angreknapp. Ingen plan B.
Det at det ikke finnes vei tilbake, det liker jeg. Det er det jeg leter etter.
Og du liker risiko?
Ja. Det er der det lever. Kan du trekke deg, er det for komfortabelt.
Kallenavnet «Turbo», hvor kommer det fra?
Langt tilbake. Husker nesten ikke.
Den gangen jeg tukla med eksosen og fiksa mopeden. Den bråkte mer enn den kjørte.
Andre tror det handler om tusjene. De italienske neontusjene.
Giotto Turbo Max?
Nettopp. Har brukt dem siden jeg var liten. Billige. Uslitelige.
Det lå alltid en i lomma.
Tegningene dine er ikke illustrasjon. Hva er det du legger igjen på arket egentlig?
Ikke skisser fra atelier. Ikke konsepter.
Mer som rapport etter en smell. Alarmer. Skrik uten grammatikk.
Jeg tømmer meg. Kaster det ut. Kanskje det sier noe.
Men ikke med slagord. Bare med nerver.
Er det politisk?
Ikke på vanlig måte.
Men virkeligheten presser seg opp, uansett.
Det jeg gjør, kommer fra der det skjærer seg.
Chronique du Bitume Ordinaire
Franky Turbo tegner som han snakker: kort, rått, på randen av et utbrudd.
I Kronikk fra vanlig asfalt er hver strek et rop fra fortauet – uten syntaks, uten unnskyldning.
«Chronique du bitume ordinaire» – hva ligger bak den tittelen?
Jeg våkna ikke en dag og tenkte: «La oss lage en serie om samtiden.»
Jeg begynte bare å skrape det jeg hadde rett foran meg.
Colombelles. Flate gater. Lav himmel. Slitne barer. Skyggen av SMN, selv etter at alt stengte.
Fortau. Rop. Rester.
Chronique du bitume ordinaire er det som kommer når du ikke har mer å si, men heller ikke kan tie.
Hva så du da du vokste opp?
Gata formet blikket mitt. Mopeder. Mur som flasset. Disken som lukta eddik.
Hjemme hang det ikke Kandinsky på veggen. Det var fukt.
Og kanskje en Motörhead-plakat for å gjøre det pent.
Forbilder?
Folk rundt meg. Bébert på hjørnet. Vladimir, gammel bokser, forteller om rundene sine som om det var evangeliet.
Folk som lærer deg kunst uten blyant. Mellom en røyk og et bingolodd..
Tegningene dine er mørke, men det finnes glimt. Hva er skjønnhet for deg?
Når det strammer seg i halsen og du ikke klarer å se bort.
Som et arr som fanger akkurat nok lys.
Jeg lager ikke noe pent. Jeg leiter etter det som er sant. Selv om det gjør vondt.
Leter du etter skjønnhet, eller lar du den komme?
Jeg tvinger den ikke. Kommer den, får den være. Hvis ikke – la det være.
Chronique du Bitume Ordinaire
Volden, bærer du den med deg, eller tegner du for å bli kvitt den?
Den bor i meg. Har nøkkel.
Den sitter i hjørnet av hodet, med siggen i kjeften, kommenterer alt jeg gjør.
Så jeg gir den papir. En kropp å forvrenge.
Mens den tegner, holder den kjeft.
Det er avtalen. Jeg lar den slippe ut litt. Den lar være å svi meg opp innenfra.
Men jeg lurer ikke meg selv. Den drar aldri. Den slår leir.
Og ærlig talt: uten den hadde jeg kanskje ikke hatt noe mer å si.
Uten tegning – hva hadde du blitt?
En som stempler inn. Takker maskinen. Drar på IKEA i helga for å fylle tomrommet.
Mokasiner. Livsforsikring. Blikket seks fot under.
Statist i et realityshow uten kamera, manus eller publikum.
Jeg dør heller stående. Skitne hender. Hode fullt.
Enn å råtne på sofaen og vente på pensjon som om det var en likkiste.
Tegning er ikke hobby. Det er en livline.
En måte å rope at jeg fortsatt er her. Selv uten noen å takke i kommentarfeltet.
Du jobber alltid alene. Ble ikke ■ 30.5 ■ for trangt for deg?
Et stramt kvadrat, ja. Men inni det kan du slå.
Du kjenner slaget. Hører at andre treffer.
Det er respekt. Det er svette. Ikke bullshit. Ikke rolle.
Jeg liker ikke rammer.
Men dette er ikke en etikett. Det er en arena.
Alle kommer med sitt raseri, sin strek, sin lyd.
Jeg er ikke sosial. Men jeg er ikke stum heller.
Når noe treffer, når det skjelver – jeg hører det.
Et siste ord til de som får tegninga di rett i netthinna?
Ikke ta det så seriøst, kompis.
Det er ikke interiørkunst. Det er biter av levd liv, slengt ut. Ufiltrert. Uten PR.
Jeg gjør ikke dette for å havne i ramme ved siden av Mona Lisa.
Men hvis det treffer deg,
hvis én tegning får deg til å skjelve, eller ta et skritt tilbake,
så er det allerede mye.
Chronique du Bitume Ordinaire
